I dag føler jeg bare for å tømme ut mine følelser her. Har vært en skikkelig møkka dag.
På mandag skulle egentlig farmor og farfar hjem igjen etter et altfor langt opphold på Tåsenhjemmet. Grunnen til at de har vært der så lenge er fordi farfar har hatt gjentagende infeksjoner. Men før helgen får han atter en gang igjen en ny infeksjon, og blir ganske dårlig. De gjør oppstart av antibiotika med veldig godt resultat. CRP er synkende, men farfar er likvel ganske utslått. Så hjemreise blir da utsatt til i går, men min stemor ville ikke at han skulle hjem enda, og det var selvsagt helt greit, hun ringte Tåsenhjemmet og sa i fra at han ikke skulle hjem før denne infeksjonen var ute av kroppen og han selv følte han kunne dra. Men likevel klarer de da å ringe meg 2 ganger i går og spørre når jeg kom og hentet dem. Jeg forklarte da to ganger at de ikke skulle hjem, og siste gangen var det helt greit og de skulle få bli til farfar var helt frisk.
Men i dag igjen så begynner helvete. Jeg så de hadde ringt, men var likevel på vei opp til dem, så tenkte at da kunne jeg likegreit snakke med dem når jeg kom opp dit. Da viste det seg at de, uten å snakke med oss pårørende, hadde sagt til farmor og farfar at de skulle hjem. Farfar så ikke bra ut der han lå, ustelt var han også, og jeg spurte han rett ut: “føler du deg klar til å hjem?” Nei sa han helt klart og tydelig. Jeg spurte da om han var sikker på dette, det var han. Dette sa jeg da til pleieren jeg snakket med først, og hun var helt enig at han ikke burde hjem. Så gikk fysioen forbi, og hun kom innom en tur, og jeg sa at de skulle hjem i dag, og at jeg mente det var feil. Dette var hun helt enig i, at hun hadde opplevd han som noe svakere disse siste to dagene pga infeksjonen. Pleieren som jeg snakket med først kom inn igjen, og vi alle tre var enige om at de ikke burde hjem. Så kommer sykepleieren fra helvete!!! Hun mente så sikkert at disse to skulle hjem. Jeg begynte å hisse meg opp, for de skulle hjem på perm i noen dager, og så ikke helt poenget med det, dersom de måtte komme hjem dagen etter.
Men hun tar meg da med ut på gangen, selv om jeg ønsket å snakke foran dem, men det nektet hun. Det hun da begynner med er da at vi er noen ustabile pårørende, siden vi først sier ja så plutselig ombestemmer oss. Jeg si er da at ingen her har plutselig ombestemt seg, at vi 3 ganger i går hadde sagt gang på gang at de ikke skulle hjem. Hun driver til stadighet og avbryter meg, og det blir jeg drit provosert av. Hun har en oppførsel som vi lærte på sykepleien fra dag 1 å IKKE ha!! Denne kjærringa av en sykepleier klarte da å prestere å si: “Helge (farfar sin primær) mente at de likegreit kunne reise hjem i dag når de er litt dårlige og da få oppleve og forstå at de ikke klarer seg hjemme!!” Jeg blir så forbanna at jeg står og rister, og prøver klart å tydelig å si hva jeg mener uten å virke for uprofesjonell. Hun gikk da inn til sin avd. leder og forklarte situasjonen, mens jeg da gikk på do og gråt. Gråt av tristhet og gråt av sinne. Så kommer de ut, alle sammen, og sier at de ikke skal hjem. Jeg klarer da ikke å holde meg og skriker og griner på drittkjærringa av en sykepleier og lurer på åssen i huleste det går ann å si noen slikt som hun da akkurat hadde sagt til meg. Avd leder ber meg komme inn på kontoret hennes så vi kan prate. Jeg forteller henne akkurat hva jeg mener om dette, hvor fantastisk uetisk det er å utsette 2 gamle mennesker for noe slikt. Ja de er gamle, ja sykehjemsplass ligger i horisonten, men dette er ikke måten å gjøre dette på. Lederen skulle ta dette opp med de 2 sykepleierene dette gjelder, men jeg vurderer likevel å skrive en skriftlig klage på henne. Hun har vært et utrolig uromoment i behandlingen av farmor og farfar, og blander nesa si opp i ting hun overhodet ikke har noe med.
Og det mest utrolige er at min grining og skriking til henne overhodet ikke nådde inn til henne. Hun sa nemlig ta jeg fulgte de gamle inn til middag at jeg måtte snakke med primærsykepleieren og sørge for at vi fikk skrevet en søknad til sykehjem slik at den lå klar. FAEN TA HELVETES KJÆRRING. Vi kan ikke ta noen avgjørelse på farfar sine vegne. Farfar er klar og orientert og det er noe her i verden som heter autonomi. Men dette ordet har hun tydeligvis ikke kjennskap til.
Er det sånn det skal være å ha noen i familien som trenger hjelp? At man må krangle for å få det slik det er best for de gamle? En ting er i alle fall klart, kommer de på sykehjem, så aldri i verden om de skal på Tåsenhjemmet!!
